På tirsdag var jeg på Mølla kompetansesenter i Bærum for å snakke om hvordan vi kan inkludere flere i dagens arbeidsliv. En av historiene jeg fortalte der beskriver så altfor godt utfordringene enkelte møter når de prøver å komme seg videre i livet.
La oss kalle han Ola. Etter å ha levd et liv på barnevernsinstitusjon var han i en alder av 18 år klar for å ta fatt på livet på egen hånd. Studieplass i Bodø var sikret og denne sommeren hadde han også for første gang i livet fått sjansen til å tjene egne penger. Som trener på fotballskolen håpet han å tjene nok til å få råd til flybilletten nordover og kanskje også unne seg noe ekstra.
Problemet til Ola var at han hadde blitt 18 år. Nå gjaldt ikke lenger barnevernsloven. Ola så aldri noe til pengene han hadde tjent som trener på fotballskolen. Nå var det sosialloven han måtte forholde seg til. Krone for krone ble pengene han tjente trukket fra den månedlige sosialstøtten som skulle sikre han husleie og nok til livets opphold som student i Bodø. Flyreisen nordover som han hadde drømt om å få betale selv var det trygdesystemet som spanderte.
Hva tror dere dette gjorde med selvfølelsen til Ola? Hvilken glede fikk egentlig Ola av å jobbe? Er det rart enkelte faller utenfor arbeidslivet?
No comments yet.