Enøyd om klima og reiseliv

I uka som gikk kom det to innspill som begge kan avfeies som lite gjennomtenkte og som av forskjellige grunner er umulig å gjennomføre. Det første var fra professor Erling Holden ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, som mener politikerne må tørre å gripe inn med begrensninger i folks ferie- og fritidsvaner for å få ned klimautslippene. Det andre kom fra SV, som mener at alle utenlandsreiser og de fleste innenriksreiser med fly skal pålegges ”togavgiften” på 100 kroner.

Forslagene tar begge utgangspunkt i de store utfordringene kloden står overfor som følge av klimautslipp og energibruk og det ansvar vi alle har for adekvate tiltak og handlinger for å begrense problemet. Reiselivsindustrien nasjonalt og internasjonalt vil møte denne type forslag ganske ofte framover. Det er lett å avvise dem under henvisning til at nordmenns reiser (transport) er en del av et intimt sammenvevet økonomisk system, hvor min feriereise er en annens levebrød, at internasjonale avtaler og forhold gjør det umulig å særbehandle transport inn og ut av Norge med begrensninger eller avgifter, at det er tåpelig å avgiftsbelegge fly Oslo-København mens Oslo-Tromsø ikke blir det (om man tenker forurensning), at  det å begrense/avgiftsbelegge nordmenns reiser ut av Norge samtidig som det brukes hundretalls millioner på å øke antall turister inn til Norge også blir for dumt, at brorparten av alle reiser er jobbreiser og således vil begrensninger/avgifter svekke konkurranseevnen vår ytterligere etc.

Men denne type retorikk bidrar ikke til å få ned utslipp, uansett hvor holdbar den er.

Som representant for en betydelig del av norsk reiseliv vil jeg derfor ta til orde for en debatt som tar inn over seg helheten i klimautfordringene vi alle står oppe i, snarere enn lettvint og endimensjonalt å single ut reiselivsindustrien og transportnæringene som de to eneste slangene i et paradis.

Erling Holden er vel nærmest til å peke på noe av hva det hele dreier seg om: Det totale velstands- og aktivitetsnivået i de utviklede landene – hvor driften av datamaskinene vi alle bruker krever mer energi og forurenser mer enn den samlede flyflåten. Hvor frakt av fisk til foredling over verdenshavene og så tilbake for salg er økonomisk lønnsomt. Hvor regnskoger framdeles utryddes i rasende tempo for å gi mer hamburgermat til befolkninger som allerede veier nok.

Utfordringene som er tilstede, de er i hverdagen til oss alle. Reiselivsindustrien har lenge erkjent eierskap til sin del av dem. Tiltak er satt i gang og mye mer vil bli gjort.  Men så lenge de førende stemmer ikke ser nødvendigheten av en horisontal strategi – og ikke en vertikal som rammer enkelte næringer og aktiviteter med tilhørende avvisninger – vil vi ha denne type diskusjoner lenge etter at Oslofjorden vasker Rådhustrappa. Det vi trenger er helhetlig, løsningsorientert tilnærming til problemene. Bare slik kan næringsliv, forbrukere og myndigheter få trukket dette lasset effektivt sammen.