Flåklypas ”Ludvig” preger mange, ikke minst LO. Vikarbyrådirektivet, ”det er farlig det!”  Flåthen mener at det er sider ved vikarbyrådirektivet vi ikke ser konsekvensene av, og derfor må Norge si nei til innføringen. Hva slags holdning er det?  Virkeligheten er at arbeidsgivere opplever risiko ved å ansette i usikre tider, og mange står derfor utenfor arbeidslivet.

Norge er et annerledesland som har muligheter. Olje og gass gir ny optimisme, vi har kunnskap- og tjenestesektoren som gir jobb til mange, men Europa skaper usikkerhet hos arbeidsgivere. Da kan midlertidig ansettelse være en god løsning.

LOs manglende tillit til arbeidsgivere er trist. Når LO sier at arbeidsgivere vil utnytte vikarbyrådirektivet, ved å benytte vikarer i stedet for fast ansettelse, kjenner jeg meg ikke igjen. En arbeidsgiver som investerer i en medarbeider vil ønske å beholde kompetansen. Derfor ser vi at i mange tilfeller får vikaren tilbud om fast ansettelse, forutsatt at bedriften har økonomi til det.

Her er det ikke ”Ludvig” som må få gjennomslag, men troen på at dette kan føre til at de som står utenfor arbeidslivet vil få mulighet til å komme innenfor. La ikke sjansen gå fra oss. Fagforbundet sier at vi får et C-lag i arbeidslivet. Feil. C-laget er de som står utenfor arbeidslivet fordi opplevd risiko med å ansette er hos arbeidsgiver for høy. Den opplevde  risikoen må reduseres.

I dag hadde jeg et innlegg på frokostseminaret om hva morgendagens lederutvikling må levere her på huset. Motiverende å se at så mange hadde tatt turen hit til Solli plass. Det forteller meg at vi er modne for å se på lederrollen med nye øyne. Og det må vi også, skal vi få med oss neste generasjons medarbeidere.

”Meg skal du frykte!” sa en tidligere sjef til en av våre ansatte. Dette er riktignok over 30 år siden, men bildet er beskrivende: gårsdagens ledere hadde autoritet uten nødvendigvis å bli respektert for å være dyktige.

Ledere som mester

Generasjon Y krever tydelige ledere, ledere som er tilstede, ledere som gir støtte og veiledning. De krever mer enn et klapp på skulderen når ting går bra. De vil utfordres. Derfor må ledere ha tid til å se dem, og tid til å gi dem feedback. For dem er lederen mester. Ikke en mester som de frykter, men en mester de vil melke for kunnskap for å bygge seg selv.

Bygge seg selv? Ja, neste generasjon medarbeidere praktiserer personlig merkevarebygging. Jeg tør å påstå at vi aldri har hatt en generasjon som er så bevisst sin markedsverdi. De vet hva de er verdt. Det er derimot ikke nok å lokke med konkurransedyktig lønn. Generasjon Y krever gode forbilder på veien, og de krever tydelige og motiverende ledere.

Tiden er inne for å skrive om ledelse. Noen har allerede beveget seg inn i de baner, men langt fra alle. Klarer man som leder å formidle den kunnskapen og erfaringen man har høstet gjennom alle år, med en klar visjon og retning for organisasjonen, tror jeg vi nærmer oss noe av det viktigste for morgendagens ledere.

I Nationen for en ukes tid siden klager Forbrukerrådets direktør, Randi Flesland, over at vi har for mange dagligvarebutikker her i landet. Og ikke bare det, Flesland vil også at butikkene skal ha høyere priser!

Hittil har den norske butikkstrukturen kjennetegnet av at vi har Europas mest finmaskede butikknett, blitt ansett som en stor fordel for forbrukerne. I forhold til folketallet har ingen europeiske land flere dagligvarebutikker enn Norge. I Norge har vi fortsatt butikker i fjordarmene, i dalførene og i havgapet samtidig som vi finner butikker så å si på hvert gatehjørne i byene. Selv om dette er kostbart for handelen, har denne strukturen alltid blitt ansett som en stor fordel for dem butikkene er til for, nemlig forbrukerne. Således brukes det også statlige midler til å støtte opp om utkantbutikkene.

Forbrukerrådet har nå funnet ut at antall butikker må reduseres og prisene må opp. Det verste med dagligvarehandelen er i følge Flesland at vi har så mange billigbutikker her i landet. Nå er det plutselig blitt en uting at vi handler ”kjapt, trygt og billig”.

Da Matkjedeutvalget ble oppnevnt for nesten 2 år siden var bakgrunnen for dette at prisene angivelig var for høye og at uvalget visstnok var for dårlig. Med fremleggelsen av utvalgets rapport for tre kvart år siden var gjennomgangstonen fra utvalgsflertallet den samme. Men nå vil Forbrukerrådet ha politiske tiltak som bygger ned lavprisbutikkene og gir høyere priser. Forstå den som kan.

Land som mener alvor med sin turisme har store, kommersielle aktører som lever av turisme. De har salgsrettet innsats i markedene som gir avkastning – også innenlands – og vekst i inntekter fra turisme. De har også kompetente turistmyndigheter, ledet av en statsråd som kaller seg turistminister oftere enn noen få ganger i året. Legger du disse kriteriene til grunn, er det ingenting som tyder på at Norge mener alvor med sin reiselivssatsning. Det har nok ikke politikerne fått med seg. Hvorfor er det en så grov mismatch mellom politiske festtaler og realiteter i norsk turisme?
Vi er verdens dyreste land. Skal vi evaluere hvorfor vi ikke hevder oss bedre i prispresset gruppeturisme, kan vi la analysen stoppe der. Men det kan vi for skams skyld ikke. Noen av verdens aller dyreste turistprodukter gjør det utmerket. Norge har attraktivitet så det holder, men kommersiell drive som turistmål har vi ikke, med noen svært hederlige unntak jeg ikke skal dvele ved her.

I Norge finnes målrettet og vellykket satsing som ”lommer” i et reiselivspolitisk landskap med stor, men dessverre ikke kompetent offentlig innblanding. Du finner knapt en ordfører med respekt for seg selv som ikke har en reiselivssatsing, offentlige penger inn i destinasjonsselskaper og utviklingsprosjekter følges av forventninger om markedsføring av kommune, region eller fylke. Legger du i tillegg til en samferdselssektor som aldri har skaffet seg verken kompetanse på reiseliv eller vist interesse for å tilrettelegge for turisme, har du oppskriften på det noen kaller syting: En næring preget av frustrasjon og avmakt.

Svartmaling? Ja, det kan du si. Deler av næringen går nemlig – i alle fall etter eget utsagn – helt fint. Hotellkjedene og enkelte andre store aktører – har sine hovedinntekter fra et norsk næringsliv og offentlig sektor som står i særstilling i en verden midt i en langvaring økonomisk krise. Man skal ikke undervurdere den tøffe konkurransen disse aktørene står i. Men de har ikke sine hovedinntekter fra turisme. Dermed er det også feil at disse ofte har vært de eneste som har vært spurt til råds i reiselivspolitikken. (Med et vestlandshotell eller en gårdturismeaktør som ”gissel”, uten at konklusjonene er endret av den grunn.)

Derfor benyttet Hovedorganisasjonen Virke på innspillskonferansen Næringsdepartementet arrangerte før nyttår til å sette fingeren på et par ubehageligheter i reiselivspolitikken. Hvorfor står incoming reisearrangører – gruppen som kan aller mest om å selge Norge som reisemål i krevende utenlandske markeder – altfor ofte på gangen når reiselivspolitikken utformes. Hvorfor er forvaltning av natur og kulturminner total frikoblet fra arbeidet med reiselivsstrategien? Hvorfor har vi ikke ryddet opp i destinasjonskaoset for lenge siden? Hvorfor har vi ingen oppfatning av hva vi vil med cruiseturismen som vokser aller mest langs kysten. Hvorfor er Samferdselsdepartenentet og beslutninger derfra ofte rent turistfiendtlige (det er ikke formildende at de ikke forstår dette selv) og hvorfor jobber Innovasjon Norge med merkevarestrategi med småpenger i spending, i stedet for å begynne å måle seg på salg, og samarbeide ydmykt og skikkelig med de som har som konsept å selge Norge?

Svaret er, slik jeg ser det, uklare mål, manglende kunnskap og for lav kompetanse og for små ressurser i Næringsdepartementets håndtering av reiselivspolitikken over tid. Det er ikke nødvendigvis noe galt men menneskene eller intensjonene. Men organiseringen er aldeles feil, og da ender man med å bli provosert av legitim kritikk, slik for eksempel Virke har kommet med over tid.

Hovedorganisasjonen Virke har anbefalt at politikerne presiserer hvem norsk turistpolitikk skal være for, og hva som er målet. Vi vet allerede at det er mye distriktspolitikk bak den norske reiselivssatsingen. Det er et premiss vi må forholde oss til, enten vi vil eller ikke. Viktigst av alt: Vi må begynne å tenke tjenesteinnovasjon og forstå verdikjeden og markedet reiselivet jobber i. Det er ikke alltid det destinasjonen eller hotellet har på lager som er nøkkelen, men hva markedet vil ha, og hvordan vi kan pakke og selge det.

Deretter må vi sette opp relevante målekriterier, og se og måle hvordan det går, med en helt annen presisjon enn i dag. Norske fjorder er fine de, og unike opplevelser i naturen høres bra ut. Men når går egentlig flyet, hvor lang tid tar det og hva koster det?

Når alt kommer til alt, er det klingende mynt og gode leveranser til betalingsdyktige gjester som teller.

Denne teksten sto også på trykk som kronikk i desember-utgaven av Travel News

Den norske smørmangelen fikk internasjonal oppmerksomhet før jul. I landene rundt oss lurer de nok på hvordan politikere kan forsvare og forbrukere kan akseptere et markedsreguleringssystem som gir smørmangel til jul og mangel på grillkjøtt til sommeren? Og hvordan kan både matkjedeutvalget og landbruksmeldingen hoppe bukk over denne reguleringspolitikken.

”Smørkrisen” viser hvor makten i verdikjeden for mat ligger – først og fremst hos markedsregulator. Landbruks – og matdepartementet mener at Tines, Norturas og Felleskjøpets rolle som markedsregulatorer skal ligge fast. Dette slås fast i landbruksmeldingen, som ble lagt frem samtidig som forbrukerne leter forgjeves etter smør i butikkhyllene og som Stortinget behandler rett over nyttår.

Det er to viktige forutsetninger for at dette markedsreguleringssystemet skal ha troverdighet: Forbrukerne må ha tillit til at de får varene de etterspør (i hvert fall basisvarer) og konkurrentene må ha tillit til at de får en rettferdig råvarepris for de produktene de skal utvikle og produsere i konkurranse med samvirkegigantene. Kan forbrukerne og konkurrentene sove rolig?

Nei, åpenbart ikke. Det er foruroligende at Tine ventet så lenge (til presset i media ble for uutholdelig) med å be Statens landbruksforvaltning om å sette ned tollen så Synnøve Finden og andre kunne importere meierismør utenfra. Forbrukerrådets fravær i smør- og tolldebatten er like foruroligende.

Samtidig som samvirkegigantene Nortura, Tine, og Felleskjøpet er markedsregulatorer for sine sektorer, er de dominerende aktører i primær- og foredlingsleddet i verdikjeden for hhv kjøtt, melk og korn. Konkurrentene, som ofte er små og mellomstore virksomheter, klager av og til over det de opplever som utilbørlig maktutøvelse fra samvirkegigantene. De tør antakeligvis ikke klage for høylydt i og med at konkurrenten også har makt over deres egne rammevilkår. Regulatorrollen kan åpenbart gi samvirkeaktørene et konkurransefortrinn, for eksempel i form av bedre informasjonstilgang om markedet og større påvirkningsmuligheter enn sine respektive konkurrenter på industrileddet.

Samtidig kan regulatorrollen virke som en hemsko på f.eks Norturas utviklingsmuligheter og innovasjonsevne. I stedet for å konsentrere ressursene inn på det å drive effektivt og å innovere, må Nortura løpende ivareta sin regulatorrolle og passe på priser og etterspørsel. Dermed blir ingen av delene optimalt håndtert. Konkurranseevnen er dårlig og det bommes stadig på etterspørselen i markedet. Det er heller ikke så lett å ha kontroll i et marked når forbrukerne i stadig større grad handler kjøttvarene i Sverige.

Ideen bak markedsregulatorrollen er å sikre at bonden får den prisen som blir avtalt i jordbruksoppgjørene. Men heller ikke dette fungerer særlig godt. Målprissystemet – de årlig avtalte prisøkningene – har ikke sikret bøndene en inntektsutvikling som forespeilet i jordbruksoppgjørene. Bonden har sakket akterut og bruk legges ned i et større tempo enn noen gang. Vi registrerer at flere bønder protesterer mot markedsregulatoren, men det kan være vanskelig for den enkelte bonde å hoppe av og drive alternativt. Primærprodusentenes medlemskap til samvirkene har en innelåsende effekt ved at man taper opptjent bonus ved utmeldelse, lang oppsigelsestid etc.

Til tross for alt dette tviholder landbruksministeren på et reguleringssystem som ble til på 1930-tallet med kollektive jordbruksavtaler. Virke mener det i større grad bør utvikles incentiver til å drive lønnsomt i norsk landbruk. Vi mener dette kan kombineres med en støtte som sikrer levedyktige distrikter. Om vi skal sikre norsk matproduksjons konkurranseevne, bondens utviklingsmuligheter og forbrukernes ønske om et godt utvalg av smør, ost og kjøtt i hyllene, må vi bort fra målprissystemet og samvirkenes markedsregulatorrolle.

Landbruksdepartementet kommer nok ikke til å ta noen reformgrep. Hva med de folkevalgte? De har muligheten til å gi noen føringer når stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken behandles over nyttår. Det er ti år siden forrige landbruksmelding. Det er ikke sikkert det er så mange produktive bruk eller konkurransedyktig industri igjen dersom politikerne venter ti år til.

I disse dager, verden over, sitter kommentatorer, journalister, regjeringer og miljøorganisasjoner og finleser tekstene fra forrige ukers klimatoppmøte. Hva skjedde egentlig og hva betyr det? Noen velger en positiv vinkling, ja til og med selvskryt. På vårt eget miljøverndepartements hjemmesider står det å lese at ”En appell fra Norge om kompromiss bidro til å løse klimafloken i Durban”. Andre svetter over at de har gått for langt i å binde seg ved å godta formuleringen ”agreed outcome with legal force”. Atter andre mener klimaforhandlingene er satt år tilbake og bare er tull.

Oppi dette og litt før Norge løste klimafloken i Durban, vedtok byggevarehandelen sin egen miljøstrategi. Kanskje ikke en stor sak for verden, men uansett et godt eksempel på at konkurrerende virksomheter (ikke land her) kan samarbeide om felles mål og forplikte seg. Ja til og med handling bak ordene er mulig viser det seg. Byggevarehandelen har tatt mål av seg å bidra til og energieffektivisere norske bygninger, fase ut miljøgifter og ta ansvar for avfallet sitt. I tillegg til dette har byggevarehandelen faset ut regnskogsprodukter fra hyllene sine og får til og med skryt fra Regnskogsfondet for det. Ja, dette har altså skjedd i det stille uten å involvere en eneste jurist om distinksjonen mellom ”legal force” versus ”legally binding”.

Byggevarehandelen, -smak på ordet. Ikke en bransje som nevnes i den store sammenhengen. På klimamøter er det snakk om skipsfarten, luftfarten, sementindustrien. Ingen snakker om byggevarehandelen, enda de fleste personer, i hvert fall her til lands har et mye nærmere og tettere forhold til nærmeste byggevarehandel enn til sementindustrien. Når jeg skal pusse opp er jeg fullstendig i deres hender, søker råd og overtales lett. Jeg ønsker jo å bidra til reduserte klimagassutslipp, mindre søppel og gift. Så når storpolitikkens kvern maler sakte, er jeg i hvert fall glad for at dere vil passe på at jeg kommer til å bruke mindre energi og unngå de verste miljøgiftene framover.

Ikke skuff meg slik storpolitikken så ofte gjør når støvet har lagt seg etter festtalerne.

PS. Byggevarehandelens miljøstrategi finner du her

Energieffektivisering av bygninger er et godt klimatiltak

Undertegnede var i Matkjedeutvalget positiv til etableringen av en dagligvareportal der priser med letthet kunne sammenlignes. Jeg påpekte imidlertid at skal en slik portal gi riktig informasjon, og dermed ha verdi for forbrukerne, må den alltid være à jour. Det er ikke lett idet prisene kan skifte hyppig. Dette gjelder særlig frukt og grønt der det kan være flere prisendringer i løpet av dagen. I tillegg kommer det store antall produkter (20.000 ++?). Dermed er det ikke særlig relevant å sammenligne med for eksempel telemarkedet eller finansmarkedet, slik Forbrukerrådet gjør, der det er et begrenset antall tilbydere og produkter samtidig som prisene er relativt stabile på kort sikt. I tillegg er det slik at i disse markedene leverer leverandørene direkte til forbruker, mens lagring og distribusjon er helt avgjørende mellomledd i dagligvarehandelen.

Forbrukerrådets portal slik den nå foreslås, er noe langt mer enn en pris- og produktopplysningsportal. Hovedhensikten er nå å skape alternative distribusjonsveier utenom kjedene idet det skal ”tilrettelegges for etablering og utvikling av nye og uavhengige produksjons-, distribusjons- og markedskanaler i verdikjeden for mat” . Denne måten å knekke matkjedene på skal finansieres over statsbudsjettet! Norsk landbrukspolitikk koster allerede mer enn 20 mrd kroner, men Forbrukerrådet mener altså at det er en statlig oppgave å sørge for en tungvint direkte levering fra produsent til forbruker.

Det er også en del underligheter i Forbrukerrådets forslag, for eksempel at nå skal forbrukerne kunne fylle handlekurvene med norsk mat. Slik er det jo i dag. Med unntak av tropiske produkter sørger importvernet for at maten vi legger i handlekurven er norsk.

Videre ønsker Forbrukerrådet at netthandel med mat skal øke og viser til England der netthandel av dagligvarer vokser sterkt. Samtidig ønsker Forbrukerrådet et mangfold av butikker, særlig spesialbutikker. Det er ikke lett å få tak i logikken her. Forbrukerrådet ønsker altså å etablere alternative distribusjonskanaler, å øke netthandelen og samtidig øke butikkantallet og –variantene. En annen sak er at Forbrukerrådet trolig misforstår sin kilde når det gjelder netthandel i England. Tallene derfra gjelder også nonfood. Eksempelvis Tesco’s netthandel omfatter svært mye mer enn matvarer.

Regler er slett ikke til for å følges? Hva er det som gjør at leger mener de fritt kan velge å følge regelverk eller la være? Jeg undres og irriteres over den siste ukes innspill, først fra tre enkeltstående leger, så fra Allmennlegeforeningens leder  og til sist fra Legeforeningens president. Jeg lytter og lytter og hører følgende: De er ikke enig i de nye reglene for sykefraværsoppfølging som partene ble enige om i IA-forhandlingene 2010 og som ble vedtatt innført for alle fra 1.juli 2011. Siden de ikke er enig i reglene, har de bestemt seg for ikke å følge dem. De konkluderer allerede med at reglene ikke fungerer og de spår/varsler/truer med (velg selv) at dersom de likevel må følge dem, vil de slutte å sykmelde!

Så langt koker det ned til at de ikke vil gjennomføre et fem timers kurs, de vil ikke delta på dialogmøte etter syv uker og helst ikke på dialogmøte etter tre måneder heller.

For å oppklare: Kurset som er foreslått er altså ment å dekke opplæring i de nye sykefraværsreglene; ikke være en erstatning for grunnleggende legeutdanning om pasientbehandling. Etableringen av kurset var de selv med på å forhandle fram gjennom sin hovedorganisasjon Akademikerne da vi reforhandlet IA-avtalen. Erfaringer fra tidligere endringer i slike regler har vist både dem og oss andre at mange leger lenge henger igjen i gammel praksis og foreldete rutiner. De som har rett til å sykmelde har en svært viktig rolle i samfunnet – både fordi de er portvokter (eventuelt døråpner) for retten til full lønn ved sykefravær, og fordi de bestemmer om den enkelte skal være i jobb eller holde seg hjemme eller noe midt i mellom. Vi vet mye om at mange ikke blir bedre av å være hjemme fra jobb; ja, sykdomsbildet kan faktisk forverres for noen. Særlig gjelder det for dem med lettere psykiske lidelser – en diagnose som øker. Da er det rimelig at samfunnet også vil sikre seg at legene kjenner til det regelverket som til enhver tid gjelder og de mål som regelverket er ment å bidra til.

Og den siste ukes innspill fra ulike legegrupper viser jo nettopp at de slett ikke har fått med seg hva som er hensikten med de nye reglene: Å legge til rette for at delvis sykmelding skal brukes i størst mulig grad. Det betyr at alle parter må gå sammen for best mulig å legge til rette for at den som i en periode ikke har full arbeidsevne, likevel kan gå på jobb og få tilrettelagte arbeidsoppgaver. Det er sannelig en større utfordring for den enkelte arbeidsgiver i møte med den enkelte medarbeider – mer enn det er noe å sutre over for legene! Men sutrer gjør de.

Dialogmøter er ment for dialog: De klager over at de nå er pålagt å avholde møter med nettopp arbeidsgiver og arbeidstaker for å kartlegge og drøfte muligheter for tilrettelegging. Hva har vi hørt fra legene tidligere? Jo, at det er umulig for dem å gjøre noe annet enn å sykmelde pasienter fullt ut siden de ikke er kjent med hvilke muligheter arbeidsgiver har for å legge til rette. Akkurat ja – nettopp derfor er det nå innført en regel om at legene så langt det er mulig skal delta i en slik dialog så tidlig som mulig. Da har imidlertid arbeidsgiver og arbeidstaker allerede gjort en felles jobb gjennom å utarbeide egen oppfølgingsplan og arbeidsgiver har sendt den til legen. (Noen leger klager til og med over at de får en slik plan tilsendt – de synes planene er uinteressante!) Det kan synes som som legene ikke er kjent med at møter kan avholdes på andre måter enn ansikt til ansikt. Det er ingen ting i veien for at slike møter kan tas som telefonmøte dersom det er hensiktsmessig. Jeg har selv gjort det som arbeidsgiver. Det gikk utmerket selv om jeg måtte tåle en utblåsning fra også denne legen om hvor håpløse de nye reglene var og hvor mye tid han brukte på dette. Jeg var mest opptatt av medarbeideren og overhørte det han sa – men skjønner jo nå at han blir applaudert helt til topps i sin egen forening.

Et arbeidsliv som virker: Det overrasker vel ingen at Virke som jeg jobber i ønsker seg et arbeidsliv som virker :-) Det betyr at vi gjerne drøfter om de tiltakene vi iverksetter fungerer etter hensikten. Men det blir umulig å vurdere om noe som helst har effekt når en av partene nekter å gjøre sin del. Klart vi mislykkes da!  Alle vet vi hvordan vi kan få en spådom til å oppfylle seg selv. Virke har kurset arbeidsgivere over det ganske land i sykefraværsreglene – de går mann og kvinn av huse for å få dem med seg og er glad for tilbudet de faktisk får. Arbeidsgivere har fått nye oppgaver som de etter beste evne følger opp, og hvis de glemmer seg, får de varsel fra NAV om økonomisk bøtlegging. (Legene har fått tre år på seg til å gjennomføre kurset!) Nå ser vi dessverre at NAV også har innført flere skjema og gjort det tungvint for arbeidsgivere å utføre sin del av felles dugnad for å få ned sykefraværet. Det blir ikke lettere med en legestand som  er uinteressert i å samarbeide med arbeidsgivere eller dyktiggjøre seg i nytt regelverk.