For tiden foregår det diskusjoner om behovet for oppmykninger i arbeidsmiljøloven (aml). Noen av oss mener at den ikke passer så godt lenger. Vi mener at det trengs endringer sånn at det skal være mulig for virksomheter av alle slag å gjennomføre vanlig drift uten å måtte gjøre seg til lovbrytere. Regjeringen har svart med å riste energisk på hodet hver gang Virke har foreslått justeringer. Loven fungerer utmerket slik den er, påstås det. Den er mer enn fleksibel nok dersom arbeidsgivere lærer seg regelverket bedre, hevdes det. Arbeidsmiljøloven er hellig for oss, har det til og med blitt uttalt fra regjeringshold.

Egne regler for regjeringen? Jeg har strevd med å forstå hvordan de kan si alt dette. Jeg VET jo hvor vanskelig det er for mange bedrifter å få det hele til å gå opp med sykefravær, varierende behov for arbeidskraft gjennom dagen, uka og året og kravene om tilrettelegging fra arbeidstakere. Det har demret en stund, men forrige helg ble det klart for meg hvordan de kan tviholde på lovens bokstav: De mener rett og slett at loven ikke gjelder for dem! Det må jo være derfor de lar medarbeidere i departementet jobbe mellom 17 og 23 timer i døgnet samtidig som de erkjenner at det fører til at arbeidstakerne der holder på å stupe. Og når statsforvaltningen – og dermed regjeringen selv – kan bryte loven stadig vekk, må vel andre kunne det også? Våre forslag til justeringer er selvsagt ikke i nærheten av den fleksibiliteten og liberaliseringen som Forsvarsdepartementet har praktisert. Vi ser på det som en selvfølge at lovens grunnleggende krav om alle arbeidstakere skal vernes mot uheldige fysiske og psykiske skadevirkninger, står ved lag (bokstavelig talt). Vi ser ingen grunn til å utvide lovens maksgrense for daglig arbeidstid til 23 timer – langt derifra!

Arbeidstilsynet: Det siste året har det vært helt andre bransjer som har vært i søkelyset for brudd på arbeidsmiljøloven. Hver gang det har blitt slått opp enkelttilfeller i media, har Arbeidstilsynet tatt av sted for å kontrollere det hele. Vi er fornøyd med det – det må føres tilsyn med om lovreguleringer følges. Men jeg forventer dermed at Arbeidstilsynet rykker ut også her og gjør en grundig sjekk av hvordan arbeidstidsbestemmelsene praktiseres i departementene. Jeg vet ikke om alle er klar over det, men regjeringen har nylig hatt på høring et forslag om å gi Arbeidstilsynet rett til å ilegge bedrifter såkalt overtredelsesgebyr dersom de bryter arbeidsmiljøloven. Regjeringen nevner spesielt behovet for enkelt og greit å straffe lovovertredelser som har med arbeidstid å gjøre – og er særlig opptatt av faren for gjentakelse. Forsvarsdepartementet bør kunne kvalifisere her – med grove og omfattende brudd på sentrale bestemmelser, og der det understrekes at bruddene skjer stadig vekk, er en del av den normale driften og at det dermed vil kunne skje igjen, både i det departementet og i andre. Nå er jo gebyr grensen på 1,2 mill kroner kanskje småpenger i statsforvaltningen, men med 18 departement, inkludert SMK, kan det jo bli penger av det.

 Gammelt nytt: Nå er det ikke nytt for meg at regjeringen mener at det er egne regler for dem – eller at det burde være det. Som en del, men ikke alle, er klar over, er det større adgang til å tilsette midlertidig i staten enn i alle andre deler av arbeidslivet. Virke har gjentatte ganger påpekt at dette er en urimelig forskjellsbehandling men har så langt blitt blankt avvist – og det gjerne med kommentaren om at en slik harmonisering vil brutalisere arbeidslivet. På seg selv kjenner man andre, er det fristende å si…

Regjeringen har også et mål om å få flere av dem med redusert funksjonsevne inn i arbeidslivet. Vi er enig men har samtidig sagt at risikoen kan oppleves for stor for en gjennomsnittlig norsk arbeidsgiver med 10-15 ansatte. En noe utvidet adgang til å tilsette midlertidig vil kunne bøte på blant annet dette. Blankt avvist igjen – med samme begrunnelse, i tillegg til at vi fikk høre at regelverket er mer enn fleksibelt nok i dag. Pussig da at staten selv måtte be om endringer i regelverket for å kunne tilby stillinger for nettopp denne gruppen – til overmål med begrunnelsen om at den statlige arbeidsgiverens opplevelse av risiko ville være for stor!

 Åpent sinn: Virke ønsker ikke slike tilstander i norsk arbeidsliv som Forsvarsdepartementet kan berette om. Vi forsvarer heller ikke våre medlemmer når de bryter loven. Men vi ser det som vår plikt å si fra om at en del av dem bryter loven fordi det er umulig å følge den. Som et minimum forventer vi at regelverket gjøres likt for alle, at Arbeidstilsynet kontrollerer departementene slik de kontrollerer andre, og at regjeringen er villig til å diskutere justeringer i arbeidsmiljøloven med et åpent sinn.

I løpet av drøye fire måneder satte Munch-utstillingen «Det Moderne øye» i vinter publikumsrekord på Centre Pompidou i Paris. Mens den bejublede utstillingen går sin seiersgang Europa rundt, har Munch-feberen spredd seg til New York. Petter Olsens pastell-versjon av «Skrik» kunne i natt notere seg for en prisrekord for et bilde på åpen auksjon.

Munch er norsk og våre hjerter svulmer. Vi har lov til å være stolte over at vår nasjonalstolthet er megastjerne også i internasjonalt kunstliv. Men samtidig som vi koser oss over at Munch går sin seiersgang verden rundt, bringer nyheten om Skrik fram en grell kontrast. Vi evner ikke å skaffe kunsten et skikkelig bygg med gode vilkår for lagring, forvaltning og visning, eller å lage en skikkelig strategi for å utnytte våre kulturelle ikoner på en skikkelig måte i profileringen av Norge. Det er faktisk litt flaut, og ingen ny frustrasjon. Resultatet er likefullt at kunsten får et langt mindre publikum enn fortjent. På drøye fire måneder har Munch i Paris ettertrykkelig knust alle besøkstall vi kan vise til her hjemme. Kunstnerens viktigste verker forvaltes av sentrale Oslo-museer. Dermed burde de vært svært tilgjengelige for allmennheten. Ett av dem holder hus i utdaterte lokaler på Tøyen. Et sårt tiltrengt nybygg sentralt i byen sitter fast i en trist handlingslammelse forsårsaket at snever bypolitikk og lokaliseringskamp. Skitt i Norge, leve Toten. Tilgjengelighet, god infrastruktur og samlikalisering i attraktive klynger har stor betydning for besøkstall og dermed kulturattraksjoners mulighet til å skaffe seg kommersielle inntekter.

Det er som kjent «mest av folk flest». I Norge betyr det at vi liker fotball, vintersport og gjerne ferierer i syden og på campingplass med venner og familie. Og det er det ingenting galt med. Men framtidens reiseliv består ikke bare av turister som skal ha stort sett det samme. Og morgendagens turist supplerer familieferien med å bruke både tid og penger på å forfølge sine særinteresser. Det er angivelig seks millioner fuglekikkere, bare i Storbritannia. Tenk bare på hvor mange musikk- og kunstinteresserte det er. Antall kunst- og kulturelskere i Europa er formidabelt, og mye høyere enn tallet på europeere som finner veien til Norge hvert år. Bare her hjemme planlegger 20 prosent av alle nordmenn som skal ha ferie i 2012 å bruke deler av ferien til å forfølge personlige interesser innenfor kunst og kultur.

Norge har i dag en internasjonal profil som et rent naturbasert reisemål. Vi har ikke nok annonsekroner til å forandre det over natten. Vi har fantastisk natur, og skal fortsatt selge den med stolthet. Men samtidig har vi et underkommunisert musikkliv, kulturliv og kulturarv. Vi har festivaler i verdensklasse, og det er i nisjene vi hevder oss best, enten det gjelder undergrunnsmusikk og nye band eller black metal.

Det er slett ikke alle nisjearrangementer som har potensial til å tiltrekke seg mer enn en engere krets av spesielt interesserte. Men det er nok, så lenge mangfoldet er stort nok. For superstjerner som Munch og Ibsen, er en nasjonal satsing på å nå den voksende gruppen turister som kan tenke seg kulturrike opplevelser på ferie på sin plass – og på høy tid. I valget mellom Oslo og en annen by, Norge og et annet land, kan en spennende utstilling, en arkitektonisk attraksjon eller en avstikker i Ibsens fotspor være tungen på vektskålen. Color Line selger allerede operacruise til Oslo fra Kiel med stor suksess.

Regjeringen jobber i disse dager med en ny handlingsplan for kultur og næring, som skal være klar innen utløpet av året. Det er et dokument som bør sette noen hårete mål for hvordan spenstige kulturnæringer og innovativt samarbeid mellom kulturaktører og næringsliv kan skape økte verdier for Norge i framtiden. Hva med å la Munch-jubileet 2013 være «case» for hvordan kunst og reiseliv, kultur og næring, børs og katedral kan snakke sammen og legge felles strategier, så sant man bestemmer seg for å gjøre arbeidet som trengs og har respekt for at samarbeidet må gavne begge parter.

Kanskje kan vi i framtiden møte turister i Norge som har hørt at vi har mer enn «bare» fjorder og vakker natur.

Den siste tiden har det blitt diskutert hvorvidt prestasjonsbasert belønning er smart eller ikke. Etter 25 år som leder i norsk næringsliv er jeg sikker på en ting; riktig prestasjonsbasert belønning endrer adferd – til det positive for både den ansatte og virksomhet.

Jeg har erfart, og sett utallige eksempler på hvordan virksomheter som har et godt system for prestasjonsbasert belønning, får det til å virke. De bruker riktige måleparametre, som fremmer motivasjon og leder til ekstra innsats.  Brukes disse feil, sier det seg derimot selv at slike ordninger kan skape splid og irritasjon, og virke mot sin hensikt. Ikke alle fagfelt og oppgaver bør ha prestasjonslønn. Derfor må ledelsen i virksomhetene som innfører slike ordninger, kvalitetssikre systemet og flertallet må oppleve ordningen som transparent. Medarbeiderne må forstå og akseptere hvordan mål påvirkes. Ordningen må være på parti med den indre motivasjonen. Egen adferd gir synlig effekt.

Andelen høyt utdannende i samfunnet er sterkt økende. Dette setter enda større krav til individuelle egenskaper og motivasjon i jobben, så vel som individuelle tilpasninger fra arbeidsgivers side. Det kan være mange årsaker til motivasjon, lønn er bare ett virkemiddel. Faktorer som kjennetegnes ved personlig merkevarebygging, som jeg har skrevet om tidligere, et annet. Et godt lederskap evner å bruke både lønn og andre individuelle faktorer som motiverer.

Det dreier seg om å skape en prestasjonskultur hvor rett adferd belønnes. Det er jeg overbevist om at skaper bedre resultater.

Store deler av distriktsbasert turisme i Norge har i dag utfordringer som er nært besleket med de vi ser i konkurransutsatt industri. Selv om det går bra med de store hotellkonsernene og en del andre større aktører i norsk reiseliv, har mange av de små aktørene i turist-Norge ikke vært med på oppturen. Dessverre hever ikke tidevannet uten videre alle båter.

Hotellkjedene er i dag sterkest representert i storbyene og ved de største flyplassene. Der har økt etterspørsel fra norsk næringsliv og offentlig sektor – skjermet innenlands etterspørsel som ikke har mye med ferie-/fritidsturisme å gjøre – gjort det mulig å fylle hotellsenger og konferanselokaler til brukbare priser.

Hotellene i distriktene, som i større grad har levd av turisme, (og tidligere et konferansemarked som delvis har flyttet seg til byer og flyplasser) har i større grad en overvekt av gjester fra utlandet. Det er dette som er den konkurransutsatte delen av norsk reiseliv. Det er dette som er eksportnæringen i turist-Norge. De har nasjonale kostnader: Høy pris på matvarer, høye lønningerog høyt avgiftsnivå, sammenlignet med utenlandske konkurrenter og cruiseskipene som passerer på fjorden. Kundene kommer fra, eller kan reise til, for nordmenns vedkommende, land med lavere kostnadsnivå. Derfor presses prisen beinhardt, så sant kvaliteten på det vi tilbyr ikke er eksepsjonell. Og det er den ikke alltid.

Det er vanskelig, men ikke umulig å tiltrekke seg norske og utenlandske turister og møter/arrangementer fra den internasjonalt konkurranseutsatte delen av markedet til tross for dette.

Men skal vi bedre konkurranseevnen, og løfte det norske turistproduktet: Opplevelser knyttet til fjord, bre, vandring, mat, tradisjonskultur og arktiske eventyr, må Trond Giske i enda større grad låne øre til de som lever av og ikke minst de som selger disse opplevelsene.

Nasjonal reiselivsstrategi, som kommer i revidert versjon i dag, må derfor bli en turiststrategi, som kan sørge for bedrifter og myndigheter sammen kan heve de at delene av norsk reiseliv vi er mest stolt av: Sterke og vakre opplevelser i fjord, fjell, i Nord. Sære nisjer vi betaler masse for, fordi de treffer oss midt i våre sterkeste lidenskaper. Kulturbaserte aktiviteter, god mat og historiene om hvordan vi lever og utnytter ressursene i dette landet. Vi er alle nasjonalromantisk stolte av det Norge har å by på. Men det er slett ikke de som har den vakreste naturen eller den beste lokalmaten som vinner kampen om turismen. De er de som sammen klarer å lage salgbare reiselivsprodukter. Det er ingen motsetning mellom dette og volumstrategiene det også snakkes om i norsk reiseliv. Det er heller ingen motsetning mellom et sterkere distrikts- og turismefokus i reiselivsstrategien og byene som innfallsporter og trafikkskapere i turismen. Men det ene må ikke utelukke den andre. Og ulike utfordringer krever ulik medisin.

Hovedorganisasjonen Virke har medlemmer som hver dag driver salgsaktiviteter i opp mot 30 land, turoperatører som VET hva som er salgbart og ikke i utlandet. Vi organiserer over 70 konsoliderte museer, som forvalter og forteller historien om vår nye og gamle kultur, samt aktører innenfor gårdsturisme, økoturisme, kulturarv, kongressarangører, musikkliv, cruiseagenter, guider og handelsbedrifter.

Dette er bedrifter og foreninger som til sammen skaper innholdet og opplevelsene i norsk reiseliv, sammen med de tradisjonelle, store reiselivsaktørene som transportører, hotellkjeder, restaurantkjeder og fornøyelsesparker.

Vi har alle ”råvarene” som trengs i norsk turisme, naturen, kulturen og opplevelsene. Utfordringen er å få dette til å henge sammen i ”turistprodukter”, opplevelsespakker og aktiviteter flere nordmenn og utledninger vil kjøpe.

Det kan vi få til hvis Trond Giskes reviderte reiselivsstrategi bidrar til at vi sammen klarer å realisere potensialet som finens i helheten og bredden i reiselivet.

I påsken gjorde landbruksministeren det samme som mange norske forbrukere, nemlig å dra til Sverige på handletur. Det er ingen grunn til å bebreide forbrukerne for at de handler i Sverige. Forbrukerne tilpasser seg bare økonomisk fornuftig til de priser som eksisterer i Sverige i forhold til Norge. Disse prisforskjellene er skapt av politikerne gjennom bl.a. norsk landbrukspolitikk.

Landbruksministeren derimot, burde holdt seg på solid norsk grunn når han skal gjøre sine innkjøp. Gjennom landbrukspolitikken er det etablert langt høyere matpriser i Norge enn i Sverige. Dette er en ønsket utvikling fra landbruksministerens side, og han burde dermed støtte norsk landbruk og norsk matproduksjon ved å handle norsk. Lars Peder Brekk er flink til å argumentere for kortreist mat, for norsk matproduksjon og lokale produsenter. Dette fremstår som ren retorikk når den samme statsråd selv drar på handletur til Sverige for å dra nytte av de store prisforskjellene han selv bidrar til å skape.

Alle husker smørkrisen fra i høst. Den startet i slutten av oktober er fortsatt ikke helt over. Senest nå i påsken fikk vi rapporter fra kjøpmenn som stadig manglet ulike smørkvaliteter fra Tine. På toppen av dette har det heller ikke vært mulig å skaffe tilstrekkelige forsyninger av kylling fra Nortura. Dette er også til syvende og sist landbruksministerens ansvar gjennom å tviholde på dagens system for markedsregulering, et system som altså ikke klarer å regulere markedet.

I stedet for å dra på Harry-handel burde landbruksministeren ha holdt seg hjemme og sett på hvordan forsyningen av helt elementære matvarer kan sikres.

Norge er et trygt reisemål, men vår ville, vakre natur kan også være farlig. Hvor god informasjon er «god nok» før vi overlater ansvaret for egen trygghet til den enkelte turist?

Årlig omkommer flere hundre turister ute i naturen på forskjellige reisemål verden rundt. Bare noen titall av dødsulykkene som involverer turister i verden hvert år skjer i Norge. Dette er et lavt tall sammenlignet med for eksempel i alpene. Skiturisme, vandring og klatring forbundet med en viss fare for ulykker. De fleste som forulykker har tatt sjanser på eget ansvar, for eksempel tatt seg ut på fisketur i åpen båt eller dratt på ski utenfor preparerte løyper.

I Norge har vi allemannsrett og ingen plikt til å bruke lokalkjent guide. Hvem som helst kan faktisk gå av buss eller tog og rett ut i naturen vår uten å ha vært i kontakt med verken turistinformasjon, en overnattingsbedrift eller et reiseselskap. Innovasjon Norge gir informasjon om sikkerhet på sine nettsider, men vi har heller ingen garanti for at denne når fram til alle som vil på tur i norsk natur. Fri ferdsel i naturen er et viktig prinsipp vi ikke ønsker å gå bort fra. En generell guideplikt eller meldeplikt, slik man har enkelte andre steder i verden der ferdsel kan være forbundet med risiko, er dermed lite realistisk.

Frikjøring og toppturer blir stadig mer populært. Fantastiske bilder av urørte fjellsider tiltrekker seg skientusiaster som et ute etter nettopp den jomfruelige nedfarten. Dermed kan også risikoen for ulykker øke. Når fem turister omkommer i en enkelt ulykke, slik vi opplevde denne uken i Troms, er det grunn til ettertanke. Fem tapte liv er helt uavhengig av faktiske forhold en stor tragedie. 

Det er ikke den japanske, tyske eller spanske bussturisten som tar de største sjansene i norsk natur. Vel kan man finne enkelte ivrige fotografer litt vel nær kanten ved Ørnesvingen i jakten på et blinkskudd. Den jevne turist er likevel fornøyd med vandring og sight seeing av moderat intensitet og med lav risiko. Selv om været kan skifte fort, selv på en tursti nær hotellet og en turist i ytterste fall kan havne i fare selv på en liten spasertur,  er det utvilsomt de aktive brukerne av norsk natur som utsetter seg for størst risiko.

Norge er et vidstrakt land og i store deler mangler en organisert snøskredvarsling. Nettopp det urørte og jomfruelige, at turistnæringen ikke er en stor industri med omfattende erfaring med mye ferdsel også ned bratte snølagte fjellsider er apellerende for mange som drømmer om den perfekte nedfarten. Aktive frikjørere skal og bør ha kunnskap om skred og skredfare, bruke sikkerhetsutstyr og sjekke lokale forhold. Hvis ulykken først er ute er sikkerhetsutstyr uansett ingen garanti for at det går bra. Dessverre er det ikke alle som følger fjellvettregelen om å søke råd hos lokale kjentfolk. Vi har også erfaring for at advarsler fra lokalkjente ikke alltid tas til følge.

De tradisjonelle gruppeturistene ferdes i flokk er og som regel opptatt av trygghet og sikkerhet. Også aktivitetsturister som reiser organisert kan man nå gjennom reiseselskaper eller guider. Men etter hvert som flere eventyrlystne nordmenn og utlendinger blir aktive brukere av naturen vår, vil stadig flere ta seg fram på gegen hånd. De reiser langt i jakten på de perfekte naturopplevelsene og mange mangler kunnskap om lokale forhold.

I framtiden bør vi ha som en visjon at også flere av eventyrerne har følge av en profesjonell guide, slik mange av oss allerede i dag har når vi reiser til utlandet. Naturveiledning og guiding bør kunne bli levevei for flere i framtiden. Guidesertifisering og -utdanning kan legge bedre til rette for dette. Det er også interessant om informasjon og lokaljennskap kan spres og deles enda bedre på lokale møteplasser og samlingspunkter, turisthytter, fergeleier og turistiformasjon. Det handler om å utvikle og foredle Norge som reisemål. Naturen er «råvaren», men skal vi leve av den, må det bli jobben til mange flere å guide og tilrettelegge for trygg og bærekraftig bruk av den. Et modent turistland bør søke dialog også med de mer ekstreme brukerne av naturen om hvor store sjanser man virkelig skal ta.

Jeg mener ikke at vi skal sette opp fareskilt i norsk natur. Men det er mange som i sum er vertskap for aktive brukere av naturen. La oss derfor sørge for best mulig informasjon og dialog før den enkelte treffer sine valg. Vi når ikke alle. Det fritar ikke den enkelte fra individuelt og selvstendig ansvar. Men det er godt og ansvarlig vertskap.

Regjeringen skal etter planen legge fram en melding om fremtidens idrettspolitikk for Stortinget før sommeren. Det mest spennende med Idrettsmeldingen blir om Kulturdepartementet og statsråd Huitfeldt denne gangen vil ta inn over seg at det tradisjonelle idrettsbildet, hvor Norsk Idrettsforbund har hatt definisjonsmakt, er i endring.

Ferske tall fra Norsk Monitor (2011/12) viser med all tydelighet at treningssenterbransjen er hovedarenaen for voksnes trening. 32 prosent av den norske befolkningen trener på privat treningssenter. Den aldergruppen som relativt sett øker mest, er ungdom i alderen 15-24 år.  Dette underbygges også av NOVA-rapporten om ”Ungdom og trening” (2011). Nok en gang er den organiserte idretten taperen.  Kun 13 prosent trener i regi av et idrettslag, viser rapporten fra Norsk Monitor. Bedriftsidretten aktiviserer få. Her er kvinner omtrent fraværende, i motsetning til på treningssentrene.

Norges idrettforbund har utvilsomt hatt suksess innen barneidrett og toppidrett, men det legitimerer ikke at de kan fortsette å snakke om hele aktivitetsfeltet. Som bidragsyter til fysisk aktivitet og helse for det brede lag av folket bidrar idrettsbevegelsen lite. Det gjør derimot de 600 treningssentrene som hver dag tilrettelegger for aktivitet for hundretusener av nordmenn. Og det uten at det koster det offentlige en krone. På tide å gi alle disse et verbalt klapp på skuldra for bidraget?

På 50-tallet var det talsmenn for landbruket som mente at vi ikke trengte appelsiner her i landet idet kålrabi var like sunt! Tine ser ut til å befinne seg i samme kategori.

Tines konsernsjef sier i Aftenposten at barrieren for å importere ost må bli større. I Tine har man således observert at importen av ost til Norge har økt og øker fortsatt. Tines løsning er overgang fra kronetoll til prosenttoll. Det fremgår at dette blir et krav i årets jordbruksoppgjør. I fjorårets oppgjør var dette også et krav, men der man altså ikke fikk gjennomslag.

Det er sørgelig at en bedrift som Tine, som for mange kategoriers vedkommende har markedsandeler på over 90 %, forlanger enda sterkere importvern for å kunne drive. Men det som kanskje er mest forstemmende, er at Tine tydeligvis ikke har oppfattet hvor stimulerende en viss åpning for import har vært for norsk produksjon.

For noen tiår tilbake i tid fantes det omtrent ikke utenlandsk produsert ost på det norske markedet, og forbrukerne måtte nøye seg med gul- og brunost samt noen smøreoster. Det var først da det ble åpnet for litt import, at Tine oppdaget at de fikk konkurranse og måtte foreta seg noe. Det de meget riktig gjorde, var å introdusere nye varianter. Det som skjedde deretter, var helt i henhold til teorien. Forbrukernes interesse for ost ble stimulert, etterspørselen økte og Tines produksjon og salg økte!

Som illustrasjon kan vi ta for oss årene 1959, 1969, osv. til 2009. Som det fremgår av figuren, var det ingen import i 1959. Dette er antakelig Tines store drøm å gjenskape – heia 50-tallet! Det er imidlertid en hake ved dette; norsk produksjon var ikke mer enn 35 000 tonn. 50 år senere var importen steget til i underkant av 10 000 tonn, mens produksjonen nådde nesten 90 000 tonn.

Det er altså ikke slik som Tine synes å tro, at en enhet økt import betyr en enhet mindre norsk produksjon. Tvert om, økt import betyr økt etterspørsel etter all ost, norsk og utenlandsk, og dermed kraftig økt norsk produksjon.

I tillegg er det slik at det meste av importen blir regulert av en særskilt avtale med EU. Det er gjensidighet i denne, nemlig slik at åpning av norske markeder, gir tilsvarende åpning av EUs. Så her er det bare å stå på.

Flåklypas ”Ludvig” preger mange, ikke minst LO. Vikarbyrådirektivet, ”det er farlig det!”  Flåthen mener at det er sider ved vikarbyrådirektivet vi ikke ser konsekvensene av, og derfor må Norge si nei til innføringen. Hva slags holdning er det?  Virkeligheten er at arbeidsgivere opplever risiko ved å ansette i usikre tider, og mange står derfor utenfor arbeidslivet.

Norge er et annerledesland som har muligheter. Olje og gass gir ny optimisme, vi har kunnskap- og tjenestesektoren som gir jobb til mange, men Europa skaper usikkerhet hos arbeidsgivere. Da kan midlertidig ansettelse være en god løsning.

LOs manglende tillit til arbeidsgivere er trist. Når LO sier at arbeidsgivere vil utnytte vikarbyrådirektivet, ved å benytte vikarer i stedet for fast ansettelse, kjenner jeg meg ikke igjen. En arbeidsgiver som investerer i en medarbeider vil ønske å beholde kompetansen. Derfor ser vi at i mange tilfeller får vikaren tilbud om fast ansettelse, forutsatt at bedriften har økonomi til det.

Her er det ikke ”Ludvig” som må få gjennomslag, men troen på at dette kan føre til at de som står utenfor arbeidslivet vil få mulighet til å komme innenfor. La ikke sjansen gå fra oss. Fagforbundet sier at vi får et C-lag i arbeidslivet. Feil. C-laget er de som står utenfor arbeidslivet fordi opplevd risiko med å ansette er hos arbeidsgiver for høy. Den opplevde  risikoen må reduseres.