Femti og fastlåst?

Femti og fastlåst?

Regjeringen vurderer atter en gang å heve aldersgrensen for å stå i arbeid. Med seg får de ansatte særrettigheter på grunn av alder. Det kan dessverre bli et effektivt verktøy for å gjøre dem over 50 år mindre attraktive i arbeidslivet, og gir ingen motivasjon for arbeidsgivere til å ansette flere erfarne folk.

Vi lever stadig lenger. Kvinner kan forvente å bli 84 år, menn 80 år. Dette er gledelig, men medaljen har en bakside: Den økte levealderen speiles ikke i forlenget yrkesdeltakelse. Norske arbeidstakere forsvinner ut av arbeidslivet når de er tidlig i 60-årene. Dette er kritisk for både det norske arbeidslivet og den norske velferdsmodellen. Vi er rett og slett helt avhengige av at flere jobber lenger.

Regjeringens vidundermedisin

Regjeringens vidundermedisin for å få flere til å stå lenger i arbeid, er å heve den generelle aldersgrensen i arbeidsmiljøloven. I 2015 hevet de aldersgrensen fra 70 til 72 år, og nå vurderer de å heve den ytterligere. Jeg mener dette er feil medisin.

For å nå målet om at flere skal jobbe lenger må man gripe fatt i det reelle problemet, nemlig at for mange forlater arbeidslivet når de er tidlig i 60-årene. Hovedfokuset bør derfor ikke være å få de få som er igjen til å jobbe etter fylte 72 år, men å få flere til å jobbe lenger mens de fremdeles er i sektiårene.

Å heve aldersgrensen er ikke bare feil medisin, det er også fare for alvorlige bivirkninger. De som får kjenne på dette er 50-åringene, særlig de som søker en stilling eller er interessert i å bytte jobb. Og skal vi ha en yrkeskarriere til 72, bør vi absolutt også være interessert i jobb- og karriereskift etter fylte femti.

Mindre attraktive arbeidstakere

En eventuell økning av aldersgrensen må ses i sammenheng med andre særrettigheter seniorer har, blant annet retten til en ekstra ferieuke i året ved fylte 60 år og retten til redusert arbeidstid ved fylte 62 år. I den tiden disse ansatte er fraværende, enten på grunn av ferie eller redusert arbeidstid, må arbeidsgiver dekke fraværet gjennom deltidsstillinger, midlertidige ansettelser eller innleie av arbeidskraft. Det er åpenbart at dette kan være byrdefullt for arbeidsgiver, både økonomisk og administrativt.

Da regjeringen hevet den generelle aldersgrensen fra 70 til 72 år i 2015 valgte man samtidig å beholde de eksisterende aldersgrensene/innslagspunktene for særrettighetene. Det betyr at man reelt sett forlenget den perioden arbeidsgiver blir pålagt ekstra byrder i form av særrettigheter. Dersom man nå på nytt hever aldersgrensen, for eksempel til 75 år, uten at man samtidig gjør noe med særrettighetene, så blir det en ytterligere belastning som legges på arbeidsgiver.

Kombiner dette med en uklar (men forpliktende) plikt for arbeidsgiver til å tilrettelegge arbeidet på bakgrunn av alder, så har du langt på vei lykkes med å gjøre også svært unge seniorer enda mindre attraktive enn de allerede er i dag. Hvilken arbeidsgiver vil med dette i bakhodet se at den erfarne 58-åringen bør velges fremfor en kandidat på 40 år?

Den tunge ryggsekken

Særrettighetene til arbeidstaker blir «den tunge ryggsekken». Med dette mener jeg at lovgiver – i beste mening – putter en rekke hjelpemidler i ryggsekken for at ansatte skal holde ut lengst mulig. Resultatet er i stedet at arbeidsgivere opplever at du som arbeidstaker har så mye bagasje å bære på at du ikke lenger blir interessant. Dette er selvfølgelig negativt for den enkelte, men det er også negativt for det norske arbeidslivet fordi det hindrer mobilitet. Hvis vi skal lykkes med å få flere til stå lenger i arbeidslivet, så må regjeringen slutte å føre en symbolpolitikk som i praksis gjør arbeidstakerne mindre attraktive.

 RSS feed for Stian Sigurdsen