Statsminister Jens Stoltenberg på den første nasjonale konferansen for inkluderende arbeidsliv i desember 2010. Foto: Statsministerens kontor
Løftebrudd: Det kan ikke kalles annet når vi mer enn ett år etter at IA-avtalen ble reforhandlet og underskrevet av myndighetene og partene i arbeidslivet, får servert hovedpunktene fra en kartlegging som viser at arbeidslivssentrene fremdeles ikke fungerer slik de er ment.
Emissærer: Organisasjonene i arbeidslivet har gjennom IA-avtalen stående marsjordre om å rekruttere flere virksomheter til å bli IA-bedrift. Arbeidslivssentrene skal være stedet der disse virksomhetene uansett størrelse skal få tilgang på råd, bistand og veiledning slik at flere arbeidstakere blir værende i arbeid og sykefraværet går ned. De har krav på egen kontaktperson og tilretteleggingstilskudd slik at flere arbeidstakere kan gå delvis i stedet for helt sykmeldt. Kartleggingen viser at det får de ikke!
Økte forpliktelser for arbeidsgiverne: Samtidig med at denne kartleggingen blir offentlig, ligger et lovforslag til behandling i Stortinget. Det vil innebære strengere regler for bedriftene dersom de forsømmer seg og ikke driver sykefraværsoppfølging i tråd med regelverket. Gebyrene er foreslått mangedoblet fordi myndighetene mener at arbeidsgivere som ikke følger opp er roten til alt ondt og i alle fall høyere sykefravær.
Hvordan ser verden ut fra en helt vanlig arbeidsgivers ståsted? En typisk HSH-virksomhet kan være en butikk som er del av en større, landsdekkende kjede. Butikken er liten med få ansatte og lange åpningstider. Noen av medarbeiderne er del av den statistikken der tallene bare øker; diagnosegruppene lettere, psykiske lidelser og muskel- og skjelettplager.
Tilrettelegging er mulig slik at disse medarbeiderne kan beholde sin tilknytning til arbeidslivet selv om formen er svært så varierende. Men det koster. For butikken skal uansett være åpen og skal alltid yte rask og effektv service overfor kundene. Etter å ha tegnet IA-avtale (det kan ta tid fordi arbeidslivssentrene ikke har kapasitet…) opplever butikken at den ikke får kontaktperson eller i alle fall ikke kontakt med kontaktpersonen.
Butikken erfarer at det som gir rett til tilskudd i går ikke gjør det i dag, og at det som utløser bistand i en vanskelig enkeltsak på ett NAV lokalkontor ikke gjør det på kontoret i nabokommunen. Det skal avholdes dialogmøte for alle sykmeldte, også de med delvis sykmelding, det skal gjøres tidligere enn før, det er arbeidsgivers ansvar å sende både lege og NAV beskjed og jaggu er det nå foreslått at får du det ikke til innen fristen, skal du betale 5 000 kroner.
Ikke enkeltdelene men summen: Forstå meg rett! Jeg synes det er viktig at alle følger loven – så også arbeidsgivere. Og jeg er enig i at det er mye godt sykefraværsarbeid i tidlig innsats og tydelig oppfølging. Derfor tilbyr vi da også godt besøkte kurs om akkurat dette akkurat nå i HSH. Men den nasjonale dugnaden som IA er ment å være står og faller på at de ulike aktørene føler at alle bidrar og trekker i samme retning.
Hva gjør Bjurstrøm? Når titalls millioner IKKE har gått til det de skal og arbeidsgiverne sitter med regninga og arbeidet, er det alvorlig. Det er alvorlig, både for de bedriftene og de arbeidstakerne som ikke får den bistand de har krav på, men det også alvorlig dersom vi i Norge skal ha fortsatt oppslutning om behovet for sammen å løse de store utfordringer med sykefravær og frafall i arbeidslivet. I begynnelsen av juni skal organisasjonene i arbeidslivet både ha møte med Arbeidsministeren og med NAV-direktøren. Jeg er spent på hva de har tenkt å gjøre for å sikre at myndighetene leverer det de har lovt.
No comments yet.