Mitt dilemma knyttet til åpne søkerlister

Mitt dilemma knyttet til åpne søkerlister

Før jeg ble ansatt i Virke ble jeg kontaktet av en hodejeger som lurte på om det var aktuelt for meg å vurdere en lederstilling i offentlig sektor. Det var et vanskelig valg og jeg havnet i et klassisk dilemma knyttet til åpne søkerlister.

På den ene siden var jeg veldig fornøyd med den stillingen jeg hadde i privat sektor. Planen om å bytte jobb var i utgangspunktet fjern. Samtidig ble jeg presentert for nye og svært spennende utfordringer. Jeg hadde flere møter med dem som stod for rekrutteringsprosessen og ble mer og mer engasjert. Det var nye muligheter og jeg fikk tydelige signaler om at jeg kom til å havne på listen over de mest aktuelle søkerne til stillingen. Men; jeg ble også informert om at dette ville innebære at mitt navn ble oppført på en offentlig søkerliste.

For min egen del kunne jeg leve med dette. Men hva med mine kunder og forretningspartnere? Hva med virksomheten jeg var ansatt i, og som måtte bære byrdene med at det ble offentlig kjent at jeg kanskje ville forsvinne fra stillingen?

Dette ble et vanskelig dilemma. Jeg hadde absolutt ikke noe ønske om å gjøre det kjent ovenfor kollegaer, kunder og forretningspartnere at jeg vurdere å forlate min nåværende jobb – spesielt ikke siden det på det tidspunktet fortsatt ikke var gitt en sikker garanti om at jeg faktisk ville få stillingen. Samtidig var jeg blitt stadig mer motivert for å være med i den videre prosessen. Oppgavene og utfordringene jeg ble presentert for trigget mer og mer. Hva skulle jeg gjøre: bli med videre i prosessen og akseptere at det ble allment kjent at jeg var interessert i ny jobb, eller trekke meg av hensyn til både meg selv og virksomheten jeg var ansatt i?

Det hele endte med at jeg trakk meg fra prosessen og forble hos min daværende arbeidsgiver. Belastningen ved å stå på en offentlig søkerliste ble for stor. Både for meg selv, og for virksomheten jeg var ansatt i, og som var avhengig av at dets kunder og forretningsforbindelser hadde tillit til at jeg ikke hadde noen planer om å avslutte arbeidsforholdet midt i løpende oppdrag.

Flere av mine bekjente forteller om tilsvarende dilemmaer, der kravet om offentlige søkerlister ved offentlige ansettelsesprosesser har gjort at de enten har latt være å søke, eller har trukket seg tidlig i rekrutteringsprosessen når kravet til offentliggjøring kommer. Dette samtidig som de egentlig kunne tenke seg å jobbe på mellomleder eller ledernivå innen offentlig sektor.

Utfordringene og dilemmaene knyttet til kravet om offentlige søkerlister er noe vi har satt ord på gjennom en felles kronikk med HR Norge som var på trykk i Dagens Næringsliv (krever abonnement). Sammen med HR Norge og Lederne har vi også levert et tydelig høringssvar i møte med Regjeringens evaluering av offentlighetsloven. Her tar vi til orde for at dagens krav om offentliggjøring av søkerlister bør erstattes med et alternativ som gir høy tillit til at offentlige ansettelsesprosesser foregår riktig og ryddig, men som ikke medfører offentliggjøring av alle som søker på en stilling innenfor stat, fylkeskommune, og kommunesektoren.

Vårt poeng er at åpenhet er viktig og bidrar til å fremme tillit. Samtidig er ikke offentlige søkerlister en selvstendig garanti for at offentlige ansettelsesprosesser foregår riktig og ryddig. Og på samme måte som man begrenser offentlighetens ubegrensede tilgang på innsyn innen andre områder i offentlig sektor, bør man også se nærmere på om ikke dette også bør omfatte offentlige søkerlister.

Særlig er det viktig å tenke over dette i relasjon til hvilken ulempe det er at offentlig sektor går glipp av flere av de beste søkerne. Redusert mobilitet mellom privat og offentlig sektor, og mellom ulike deler av offentlig sektor, er et annet moment som tydelig taler for at dagens praksis med full åpenhet ikke er en ubetinget fordel.

 RSS feed for Alisdair Munro

Siste innlegg av Alisdair Munro