Modig samarbeid i en ideell verden

Modig samarbeid i en ideell verden

Klokken 5 om morgenen lørdag 19. november kom Virke til en historisk enighet om pensjon med motparter på arbeidstakersiden. Dette er en historie som viser viktigheten av det gode partssamarbeidet i Norge. Dette er også en historie om fotsoldater med mot i brystet og vett i pannen.

Jeg har nettopp tilbrakt «daga og nette» som fotsoldat for den norske modellen. Aller sist i sjuende etasje hos Riksmekleren i Grensen 3. Et nøkternt og nesten nedslitt sted der arbeidsgivere og arbeidstakere får hjelp til å snakke sammen – bokstavelig talt – av en nøytral mekler oppnevnt av den norske stat.

Hvorfor endte vi opp der? Uenigheten har dreid seg om pensjon. Om det skal være mulig å gå bort fra ytelsespensjon lik den man får det offentlige? Og hvis så, hvordan skal en slik overgang skje? Hvem skal den gjelde for?

På min (natte)vakt forrige helg skjedde det tilsynelatende små ting. Vi presiserte hva vi mente, tydeliggjorde hva som allerede var avtalt og ga forsikringer om hvordan avtalene er å forstå fram til 2018. Men det var egentlig ikke småtteri vi holdt på med.

Vi i Hovedorganisasjonen Virke hadde på forhånd avtalt oss fram til enighet med mange og viktige arbeidstakerorganisasjoner i LO og YS. De hadde gjort sine vurderinger om hvorfor det var riktig å si et tydelig og offensivt ja i forhandlinger med oss i september. Det de sa ja til var en ny pensjonsordning som et likeverdig alternativ i tariffavtalene for ideell sektor. Muligheten for en overgang til Forsikret tjenestepensjon Virke.

Det gjorde de av flere grunner:

  • De ønsket Virke som en fortsatt attraktiv arbeidsgiverorganisasjon for ideell sektor – da må vi kunne tilby tariffavtaler med ordninger som ikke påfører virksomhetene store økonomiske problemer og i ytterste konsekvens gjør dem insolvente.
  • De ønsket en bærekraftig pensjonsordning for sine medlemmer med gode ytelser og livsvarig utbetaling.

De visste hva som sto på spill. Virke har de seinere årene opplevd at virksomheter har meldt seg ut for å kunne leve videre – de klarte ikke byrden av den offentlig like ytelsespensjonen. Virkes alternativ – en mellomting mellom en ytelsesordning og en innskuddsordning – sikrer både arbeidsgivere og arbeidstakere. Alternativet: Organisasjonsflukt for ideelle virksomheter virket slett ikke forlokkende.

Men noen av arbeidstakerorganisasjonene (først og fremst i Akademikerne og Unio) mente den gang at overgangen ble for stor. Enigheten innebar at virksomheter som av økonomiske eller konkurransemessige grunner har behov for å skifte pensjonsordning, kan gjøre det. Selvsagt skal arbeidstakerne involveres, men det er arbeidsgiver og eier som tar den endelige beslutningen.

Både det faktum – og det faktum at det for tiden diskuteres hvordan ny offentlig tjenestepensjon skal se ut – skapte for mye utrygghet hos dem. Det kan man da saktens forstå selv om jeg likevel mente at valget burde være enkelt.

Det var derfor en seier at vi med meklers hjelp klarte å komme fram til en felles forståelse også med disse arbeidstakerorganisasjonene som gjør at vi nå har pensjonsordninger for ideell sektor som mangfoldet av virksomheter ser seg tjent med – og kan leve med. Og som samtidig gir arbeidstakerne – uavhengig av hvilken organisasjon de tilhører – den nødvendige trygghet for at deres interesser er godt ivaretatt.

En hver organisasjon må selvsagt arbeide for medlemmene sine – det gjelder også for Virke. Og det har vi gjort. Men dette handler om noe mer: Uten denne enigheten hadde ideell sektor vært i fare. Virke – ikke bare som arbeidsgiverorganisasjon og interessepolitisk talerør for ideell sektor, men også som samfunnsaktør – kunne ikke sitte stille å se på det uten å gjøre noe.

Ved oppstarten av årets forhandlinger sa alle arbeidstakerorganisasjonene (37 forbund og foreninger) at de ønsket Virke som «organisasjonshjem» for ideell sektor. Noen ganger trodde jeg det bare var et fromt ønske. Men til syvende og sist viste de alle at de faktisk mente det de sa – og var villig til å ta ansvar for det. Det står det respekt av.

Dette er dermed en historie om mot. Det krever mot å gå foran. Både fordi det er skummelt – det er ikke for ingenting at det heter «man vet hva man har, men ikke hva man får». Men også fordi det å ta modige valg trigger motkrefter. Virke har merket det på arbeidsgiversiden. Og jeg er sikker på at mange tillitsvalgte har stått overfor det samme.  Vi har derfor vært mange fotsoldater – både på arbeidsgiver- og arbeidstakerlaget – i dette tariffoppgjøret. Vi har gjort en svært god jobb.

Her kan du lese mer om avtalen partene kom til enighet om >>

Her finner du Virkes nettsider for helse og omsorg >>

 RSS feed for Inger Lise Blyverket

Siste innlegg av Inger Lise Blyverket