Vi har fått kjennskap til en prosess som jeg mener er et godt eksempel på at utviklingen har gått for langt mht offentlige innkjøp. Dette er ikke en isolert sak – det finnes mange tilsvarende. Dette caset gjelder rekruttering. Innkjøper hos det offentlige har egne maler for alt som innebærer at CV, referanser etc må omarbeides dramatisk. Dette kan leverandørene leve med selv om det er ekstremt tidskrevende. Men, i tillegg krever innkjøper at eksisterende oppdragsgivere skal gi en attest og evaluere leverandør. Dette kan man ikke leve med. Dersom hvert offentlige anbud i fremtiden krever egne attester på stadig nye maler vil dette medføre en stor belasting for leverandørenes oppdragsgivere. Totalt sett er ikke dette samfunnsøkonomisk på noen måte, da både leverandørene og deres oppdragsgivere blir belastet med ikke verdiskapende arbeid og som etter vår vurdering ikke gjør sluttproduktet noen bedre. Dersom denne utviklingen fortsetter vil arbeidet med offentlige anbud bli så krevende at kun de aller største kontraktene vil bli prioritert, og dermed begrense konkurransen – det kan ikke være i kundens interesse.
Dernest mener jeg at vi bør kjøre et løp hvor det offentlige forplikter seg til å kjøpe av selskaper med ansatte. Hvorfor? Jo, tendensen er at konsulentselskaper som er reelle arbeidsgivere blir pålagt flere og flere kostnader og begrensninger, herunder begrensinger i arbeidstid, midlertidige ansettelser og kostnader som OTP og generelle goder som permisjoner etc. Dette er vel og bra, men de seriøse selskapene møter stadig konkurranse fra en rekke aktører som sniker seg utenom disse rammebetingelsene – blant annet gjennom nettverk av enkeltmannsforetak med felles logo. Denne typen selskaper ivaretar ikke arbeidstakernes rettigheter på noen måte eller sikrer dem ved sykdom osv. De vil heller ikke være forpliktet til å sikre at politiske mål om pappapermisjoner, arbeidstidsbestemmelser etc blir fulgt opp. Løsningen er enkel, det offentlige kan kun kjøpe av selskap med ansatte.
No comments yet.