Det jeg opplever særlig ofter er at norske turistbedrifter har ingen peiling om turistenes kraver. Nordmenn tror at alle har samme ferietider som nordmenn. Da er det greit hvis fergetider i Sognefjord blir publisert i April – mens Tyskere pleier å kjøpe flybilletter og overnattinger mellom jul og paske.

Busruter rund Sognefjorden er på web – men bare på norsk. Lykke til!

Og endelig kommer turistene fram… og da få de en porsjon Pasta (med norsk kryddring) til ca. 30€ – dette er en helt italiensk restaurantmiddag for to med vin i Tyskland. Men det ved en B&B-drivende fjordbonde som aldri var en annen sted selvsagt ikke. Norge er verdens land med høyeste priser. Ja vel.

Så kommer Innovasjon Norge og lager en Norge-blog på tysk (http://blog.norwegen.de/). Da skriver de – med bruk av mye penger – for eks. om Hardanger-cider. Da kommer turistene til Norge – og hvor kan de kjøpe Hardanger-cider? Ingen sted. Kanskje i noen Vinmonopolet. Hvis de er lykkelig nok å lese om dette i reisebok. Men reklame er jo ulovelig, så blogginnlegg har mer potensjal til å frustrere gourmet-turister enn det skaper verdier i Norge.

Det fins jo noen initiativer som lager nettsider på andere språk, og som faktisk lytter til turistenes krav og vaner. De kommer fram til National Geographic (Kongekrabbasafari i Kirkenes), mens andere krangler om fisk. Bloggerne bytter egene tipps, se på http://abc4trip.eu/finse-norway/.

Hvor mye tror dere at Norge far i nye turister hvis dere alltid krangler om fisk? Kanskje skulle regjeringen heller regulere utleie av båt med fiskeutstyr, av hytter med store fryseskaper ? Eller skatteetaten skulle se litt etter hvor mye av disse blir faktisk utleit mot faktura, of få skatt betalt på?

At det jobbes med å karetlegge ressursbruk og verdiskapning har jeg vært klar over. Det jeg er mest opptatt av er den lokale verdiskapningen, og hva som blir igjen i lokalsamfunnene hvor ressursene finnes.

Som fisker har jeg ikke tro på noen frivillig fangsrapportering. Til det fins det for mange motiver for feilrapportering -og hvorfor skal en slik frivillighet fungere bedre for turisfiskere og anlegg, enn for yrkesfiskere og fiskeindustrien.

At yrkesfisket overgår turisfisket skulle vel helst bare mangle. Det er forøvrig ikke noe godt argument for at turister (og fritidsfiskere) skal kunne fiske uten begrensinger som i dag. Men her er det også forskjellige bestander som sammenlignes. Det blir som å sammenligne epler og pærer. Turistene belaster kystnære og hovedsaklig stasjonære bestander, mens yrkesfiskerne tar størstparten av sin fangst på vandrende bestander.

Grunnen til at det fra tid til annen oppdages noen som tar med seg alt for mye fisk over grensen, er at det ikke finnes noen form for begrensning eller kontroll i selve utøvelsen av fisket. Mange i kystsamfunnene føler at det fra myndighetenes side legges opp til et fritt fiske for turister. 15 kgs grensa er ikke ei kvote i ressursforvaltningsmessig forstand. Det må man ikke forledes til å tro. Det er ikke sånn at en turist slutter (eller blir hindret i å fortsette) å fiske når han har fisket 15 kg fisk.

Hvis en bestand i et område ikke gir grunnlag for kommersielt fiske, så bør den vel fredes – også for turist og fritidsfiske. Iallefall hvis turistfisket skal få det omfang og størrelse som man får inntrykk av at det skal.

Slipper man f.eks 15 turistfiskebåter med 4 fiskere i hver båt (som er vanlig) løs på ett område som allerede bare gir et begrenset utkomme for 4-5 juksafiskere, sier det seg selv at turistnæringa blir en belastning for både bestand og for de fiskerne som har sitt levebrød av samme ressurs.
Det er forøvrig ikke noen automatikk i at håndholdt redskap er mindre effektivt enn juksa (som er redskapstypen som i størst grad fortrenges av tursifiske). Når vi fisker på grunt vann, så bruker vi ikke juksamaskinene, da nettopp håndholdt redskap er mer effektivt.

Et eksempel fra i fjor sommer: Da jeg kom ut på grunnen der vi ofte fisker, så var vi tilsammen 7 fartøy. Bare 3 var fiskefartøy, de fire andre tilhørte turistanlegget her. Tilsammen var vi 3 yreksfisker og 16 turisfiskere. Da er det kanskje ikke merkelig at fiskere mener at de blir hindret i sin næring. Et annet aspekt er at mens fiskere må ha en viss fangst for at fisket skal lønne seg, så betaler turistene for å fiske. Det som er ferie, fest og moro for turistene, er faktisk levebrødet til mange.

Som fisker i et område med tursitbedrifter i nærheten vil man aldri komme på kvilt hav, altså til områder som man har latt være å fiske på for en stund slik at fiske skulle «sige til».

Løsninga på hele greia, er du kanskje litt inne på, når du skjeler til laksefisket. Krever man en avgift (som finansierer et oppsyn), innfører bag-limit, og fredningsperioder, så vil man etter all sansynlighet opparbeide en helt annen aksept for turistfiske som virskomhet langs kysten. Og det beste med en slik ordning er at det vil føre til mere fisk i et område, og området vil bli mer attraktivt for turistene, og man kan ta bedre betalt av turistene.

Dagens ordning er egentlig sløsing med ressursene. Det foregår i stor grad som annen utnyttelse av naturressurser – det satses hovedsaklig på volum og høyest mulig tempo.

Den politiske satsningen på reiseliv fra mange departementer, mye gjennom Innovasjon Norges budsjetter, handler om å skape nye arbeidplasser innenfor reiseliv. Ønsket om å lykkes her, er stort. Et moderne opplevelsesbasert reiseliv vil kunne skape en del spennede nye arbeidplasser. Jeg tror distriktene som har flere bein å stå på, med reiseliv som ett, er de som vil lykkes aller best.

Når det gjelder dokumentasjon av verdiskapning knyttet til fisketurisme, er det satt i gang flere forsknings- og kartleggingsprosjekter, blant annet i regi av Havforskningsinstituttet og NHO Reiselivs turisfiskeprosjekt. Trude Borch ved Norut er en annen forsker som er svært interessert i dette temaet. Fangstrapportering er sentralt i arbeidet med å utrede ressursgrunnlaget for fisketurismen. Mer kunnskap vil komme etterhvert, blant annet fra prosjekter som pågikk i 2009. Vi vet allerede at både yrkesfrisket og det norske fritidsfisket langt overgår turistfisket, ettersom turistfisket skjer med håndholdt redskap og er underlagt en utførselskvote på 15 kg filet.

Også turistfisket må nok i framtiden regne med kvoter og fangstbegrensninger, ikke bare lokalt, men også basert på for eksempel lokal tåleevne. Kanskje norske fritidsfiskere også vil møte dette, etter hvert som fisken i sjøen blir en stadig mer utsatt ressurs. Dette er jo allerede realiteten for mye innlandsfiske.

Enkelte grove tilfeller av ressurs- og miljøkriminalitet begått av utlendinger holder jeg utenfor her. Dette fordi det er ulovlige handlinger som må stoppes på linje med annen kriminalitet, enten den er begått av nordmenn eller utledninger. Her er det en opprydning på gang.

Dessverre er deler av fiskebestanden langs kysten så knapp at det ikke er grunnlag for kommersielt fiske. På et tidpunkt bør man, som man har gjort med for eksempel laksefisket, bruke disse ressursene på den måten som gir størst verdiskapning for samfunnet, lokalt og nasjonalt. Satt på spissen: Stenger man den blomstrende turistfiskebedriften på Sommarøy i Troms, blir det ikke grunnlag for å gjenåpne de to fiskemottakene man hadde der før. Turistfisket kan leve med mindre ressurser.

Det er (heldigvis) ikke truistfiskets skyld at kystfisket er utsatt, men mange steder blir nok turistene skyteskive for frustrasjonen over nedgangen i fiskeriene. Dette er en vanskelig og kompleks debatt, men det å finne en syndebukk ((tysk) turist) løser dessverre ikke problemet med at nedgang i bestandene rammer kystsamfunn som tidligere har levd av yrkesfiske.

De mest omstillingdyktige samfunnene vil trolig være de som finenr ut hvilke segmenter innenfor turistfisket som skaper størst omsetning, satser på disse, og som orienterer seg mot betalingsdyktige besøkende som kjøper både overnatting og lokal mat og shopper litt ellers der de er.

Kanskje er noens tyskeres problem at de oppfører seg som, ja som tyskere.

Har forøvrig hørt at franskmenn er de «verste», hva nå enn det måtte innebære, da jeg ikke har noen jevnlig kontakt med hverken tyskere eller franskmenn.

Det er nå vel egentlig ingen som tror på at turisme skal «redde» norske distrikter. Det man trenger er kompetansearbeidsplasser (og de må man skape sjøl ute i bygdene) og at man får utnytte de ressursene man har på fornuftig vis. Reiselivets behov for arbeidskraft er vel hovedsaklig innen rengjøring av rom og senger i sesongene. Akkurat det er vel neppe så attraktivt at man etter endt utdannelse i «byen» velger å bosette seg på bygda.

Nå kommer de fleste turistene hit til landet for å gjøre annet enn å fiske, men potensialet er der like fullt, slik som regelverket er utformet. I tillegg kommer det at selve turistfisket ikke er regulert på noen måte, det er ingen kontrollinstanser og derav ingen sanksjonsmuligheter mot uønsket adferd.

Reiselivet har vært flinke til å utnytte «unyttige» ressurser, sånn som Maihaugen, Vigerlandsparken og Nordkapp. Med unyttige mener jeg ressurser som ikke andre benytter seg av. Dette er ikke tilfellet med fisketurismen. Her opptrer reiselivet seg som en direkte næringskonkurrent til norske kystfiskerier. De får fritt benytte seg av fisken som ressurs, mens fiskerne har utallige begresninger.